Når kjærlighet blir en overlevelsesstrategi: Traumebånd og relasjoner

Kjærlighet skal være noe trygt, varmt og støttende. Men hva skjer når kjærligheten føles som en kamp for å overleve? Mange som har levd i voldelige eller destruktive forhold, beskriver en intens følelse av at de «ikke kan leve uten» partneren, selv når relasjonen er skadelig. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan vi oppleve å elske noen som har påført oss så mye smerte?

Hva er traumebånd?

Traumebånd oppstår i relasjoner der det er en vekselvirkning mellom omsorg og smerte – ofte mellom perioder med varme og kjærlighet og perioder med vold, trusler eller psykisk manipulasjon. Disse «gode øyeblikkene» blir som små glimt av lys som binder oss sterkere til den personen som også gjør oss vondt. Det er en overlevelsesstrategi: Hjernen klamrer seg til håpet om endring og til de få gode stundene som føles enda mer verdifulle når de er sjeldne.

Kjærlighet eller avhengighet?

Mennesker er biologisk skapt for å søke tilknytning. Når du lever i en konstant tilstand av frykt eller usikkerhet, frigjøres stresshormoner som gjør deg ekstra følsom for kjærlige ord og handlinger, selv når de er blandet med vold eller kontroll. Det kan føles som kjærlighet, men det er også en form for biokjemisk avhengighet. De samme mekanismene som skaper kjærlighet og tilknytning i sunne relasjoner, kan holde oss fast i destruktive.

Hvorfor tror vi at vi ikke kan leve uten dem?

Frykten for å miste noe kjent kan være sterkere enn frykten for å bli værende i en smertefull situasjon. Når du har levd i en relasjon over lang tid, blir selv det vonde kjent og forutsigbart. Tanken på å være alene kan føles overveldende, fordi identiteten din kanskje har blitt knyttet til partneren. Dette kan forsterkes av psykisk vold, hvor du stadig får høre at du er ingenting uten dem, eller at ingen andre vil elske deg.

Å holde fast i det gode

Mange av oss som har opplevd voldelige relasjoner, har en tendens til å fokusere på de gode sidene. Det kan være en forsvarsmekanisme for å gjøre livet levelig. Kanskje holdt du fast i minnene om kjærlige ord, fine blikk, eller små øyeblikk med omsorg – fordi det ga en pause fra smerten. Det er en måte å overleve på, men også en måte å fortrenge realiteten i situasjonen.

Du er ikke alene

Dersom du kjenner deg igjen i dette – i følelsen av å ikke kunne leve uten noen som har gjort deg vondt – er det viktig å vite at du ikke er alene. Det er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at du har overlevd i en vanskelig situasjon og at hjernen din har gjort det den kunne for å beskytte deg. Det er ikke din skyld, og du kan finne en vei ut av disse mønstrene.

Veien videre

Å bryte traumebånd tar tid. Det starter med å anerkjenne hva du har vært gjennom og gi slipp på skyldfølelsen.

Her er noen steg du kan ta:

Søk støtte: Snakk med noen du stoler på, eller en terapeut som forstår traumer og vold i nære relasjoner.
Øv på å se realiteten: Minn deg selv på hva som var sant i relasjonen. Skriv ned de vonde tingene, slik at du ikke bare fokuserer på de gode sidene.
Bygg deg opp igjen: Finn tilbake til hvem du er, utenfor relasjonen. Små steg mot selvstendighet kan føles store.
Lær om traumebånd: Jo mer du forstår, desto lettere er det å gi slipp.