Når systemet sviktet: Min kamp for å finne lys i mørket

I over to tiår levde jeg i skyggen av en mann hvis psykiske og fysiske vold nesten kostet meg livet. Kontrollen han hadde over meg var nesten total, og jeg hadde nådd et punkt der valget sto mellom å søke hjelp eller gi opp fullstendig. Jeg var livredd, men med mannen min ute av huset klamret jeg meg til håpet om at de ikke kunne ta fra meg min datter – selv om jeg innså at jeg også hadde latt henne leve under hans truende skygge.

Dette var et liv fylt av frykt, i skyggen av et dypt kriminelt nettverk preget av vold, drap, kidnappinger og narkotika. Jeg følte meg fanget, ute av stand til å anmelde ham, ute av stand til å se en vei ut. Men da jeg endelig samlet motet til å søke hjelp, følte jeg meg sterk. Jeg oppsøkte DPS, psykisk helsehjelp i Norge, i håp om å finne støtte og veiledning. Men i stedet for hjelp fikk jeg beskjed om at det jeg fortalte var for grovt. De kunne ikke hjelpe meg. Jeg måtte gå til politiet.

Dette var et sjokk. Etter over to tiår med munnkurv var jeg stolt over å endelig be om hjelp – men ble møtt med avvisning. Jeg ble enda mer redd og følte meg fullstendig alene. Skulle dette virkelig være slutten? Fantes det ingen vei til hjelp uten å anmelde?

I fortvilelse vendte jeg meg til Oslo krisesenter. Dette ble vendepunktet i mitt liv, starten på min reise mot å bli livsglad igjen. Her fikk jeg fortelle min historie, selv om de til slutt måtte involvere barnevernet. Men på dette tidspunktet var jeg ikke lenger redd. Min eneste store frykt var informasjonsplikten som kunne varsle barnets far om alt jeg hadde sagt.

Systemet svikter – hva nå?

Konklusjonen min er dyster: I 2024 er dette hvor langt helsevesenet i Norge har kommet. Uten penger synes veien til hjelp og støtte uoverkommelig. Men jeg klarte det. Jeg deler min historie for å belyse de alvorlige svakhetene ved det norske psykiske helsevernet – og for å vise at det finnes mange der ute som føler seg sviktet.

Hva ville skjedd om jeg hadde anmeldt? Kanskje han ville fått en mild straff, brukt tiden på å planlegge hevn. I et samfunn som vårt burde ikke frykten for represalier være en hindring for å søke hjelp og beskyttelse.

Vi trenger endring

Min historie er en påminnelse om at systemet må forbedres. Det må finnes trygg og tilgjengelig støtte for de som våger å bryte stillheten. For selv i de dypeste avgrunner av fortvilelse er det mulig å finne et lys, å reise seg og ta tilbake sitt liv. Men ingen skal måtte kjempe denne kampen alene.

Psykisk helsehjelp i Norge må styrkes, utvides og gjøres mer tilgjengelig for alle som trenger det – uten frykt for avvisning eller represalier.